Hvorfor?

Hvordan går det ann? Jeg må slutte.. Slutte å være sjalu og heller begynne å stolepå. Er redd for å miste, derfor er jeg slik. Prøve gang på gang å glemme, men ikke alltid så lett. Er vi alle jenter slik? At vi har en syk sjalu side av oss? Eller er vi bare forferdelig redde for å bli alene?

Jeg skal ha barn med han, jeg stoler på han. Men stoler ikke på henne, jenta. Jeg er dum som lar det går utover deg, kjære. Men jeg føler en slik trang, en trang til å ha noen å kjefte på, og få ut frustrasjonen min på. Den går på deg som er med meg og deg som jeg er redd for. Men elsker deg, og det eneste er reddselen for å miste deg. Du har blitt en vane i livet mitt, meg og deg<3